Det hadde seg da slik at den kjære minste snuppa vår var så utrolig uheldig igår å sette et fiskebein i halsen:-(.
Ved middagstider igår hørte jeg er hyl av minsten da hun svelgte noe mat. Hmmm dette var virkelig litt unormal grining, tenkte jeg umiddelbart og tok henne på fanget for å trøste henne. Jeg mistenkte at jeg kanskje hadde laget litt sterk mat, så vi gav henne is for at det skulle roe seg. Dette funket ikke noe særlig, men hun spiste visstnok litt etterhvert. Utover kvelden synes jeg hun var ekstremt grinete, hendene hadde hun hele tiden i munnen, hun siklet og sa hun hadde vondt. Ved kveldsmaten prøvde jeg å gi henne yoghurt og saft, men da nektet hun helt å spise. Hun brukte ikke tunga engang for å skyve maten ut igjen, og dette stussa jeg over. Jeg gav opp, og fant en diger lommelykt for å kikke i halsen, men så ingenting. Måten hun oppførte seg på fikk meg til å ringe legevakten, og vi fikk komme inn med en gang. Heldigvis hadde jeg en reddende engel til søster som kom bare 5 min etter at jeg hadde ringt slik at vi fikk barnevakt til eldstejenta..
På legevakten kom vi inn nesten med en gang. Legen så ikke noe, men hun skjønte at noe var galt, så vi ble sendt videre til øre nese hals avdelingen. Heldigvis var det en utrolig dyktig lege der som fulgte oss veldig godt opp begge dagene.. Legen fant ingenting han heller, men han så at det var ikke bra slik hun hadde det. Han ville ha henne i narkose slik at de fikk se lenger ned. Pga fasting måtte vi vente et par timer. Innen den tiden var det kommet en akutt situasjon til slik at vi måtte vente med Eva-Lotta til dagen etter. Vi klarte å roe henne ned, og med smertestillende sov hun flere timer sammenhengende den natten. Takk og pris for det. Utpå morgenkvisten kom legen inn igjen og ville vite statusen på minsten. Den var desverre ikke forandret seg noe særlig. Han fikk da istand en operasjonsstue med en gang og vi ble sendt ned.
Her sitter hun i vinduskarmen. Stakkar lille jenta mi var helt fra seg. Ingenting hjalp, uansett hva jeg prøvde å tilby. Hun var jo så sulten og kunne ikke spise eller drikke heller..
På operasjonsstuen forklarte de alt som skulle skje. Jeg visste jo alt som skulle skje men de forklarte meg hva de gjorde, og jeg satt der bare å tok imot alt. Det var interessant å få det fra den vinkelen som pårørende. Jeg visste jo allerede hva de drev på med, men jeg sa ikke at jeg var sykepleier:-)
Det å legge et barn i narkose har jeg nå ihvertfall stor respekt for. Det var ikke noe gøy i det hele tatt. Jeg satt med hun på fanget mens de gav henne sovemiddelet. Det virket ikke med en gang, men de ville få henne lagt over på operasjonsbordet. Hun strittet litt imot og jeg så bare på blikket hennes at hun tenkte: "mamma, hva gjør de? Ikke slipp meg. Hold meg." Da kjente jeg at jeg fikk skikkelig vondt i mammahjerte og jeg hadde bare lyst til å stortute:-( Hun sovnet kort tid etter, og jeg måtte opp på avdelingen å vente. Det gikk ikke lange tiden før legen kom opp til meg.. De hadde da funnet et stort fiskebein på ca 3 cm som hadde kilt seg fast bak den ene mandelen. Stakkar Eva-Lotta. Da kjente jeg at tårene kom. Fy a meg for noen smerter hun må ha hatt.. Jeg fikk komme ned på oppvåkningen og vente der til hun våknet opp igjen. Den timen føltes ut som en hel dag.. Minuttene sneglet seg av gårde.. Jeg holdt den kalde hånda hennes i min, og bare håpet at hun snart skulle våkne. Jeg var så utslitt etter svært lite søvn den natta, men samtidig så var jeg så utrolig takknemlig at det var gått så bra.
Hun våknet etter litt over en time og ville jo selvfølgelig ha av seg alt utstyret med en gang. Og jeg ville bare ha henne opp på fanget mitt og kose og nusse henne. Det var bare helt fantastisk å sitte der med henne. Jeg var så glad og takknemlig.. Oppe på barneavdelingen etterpå var hun i full gang igjen.. Skulle nesten tro hun hadde "fått noe i tillegg" for hun var skikkelig i fyr og flamme og fløy rundt på avdelingen. Jeg tror anestesimidlene hang litt igjen for hun har til tider vært litt sjanglete her hjemme. En stund etter vi kom hjem så tryna hun ned hele trappa. Og det pleier hun jo absolutt ikke å gjøre til vanlig. Så mistenker at hun kanskje ikke var "helt" i form. Håper dette går over iløpet av natta.
Jeg må bare samtidig takke dere alle for gode meldinger på facebook og mobilen. Det er godt å ha så mange venner som bryr seg og har omtanke for oss.. Og ikke minst jeg jeg så takknemlig for vår Far i himmelen som har passet så godt på oss. Han vil alt til det beste..
Klem Ellen
